Tvunget tilbake fra Iran: Afghanere møter tørke, fattigdom og undertrykkelse

Nødhjelp er ikke nok – kun smarte investeringer i levebrød og vannforvaltning kan hindre at krisen eskalerer.

På transittleiren i Islam Qala i det vestlige Afghanistan stiger Fatima av bussen og inn i den brennhete solen – og inn i en usikker fremtid. Hun er én av 10 000 som har kommet fra Iran den dagen, og én av over 800 000 som har returnert de siste seks månedene. Hun skynder seg med sine tre barn til et ledig hjørne, setter seg på den støvete bakken og skjermer familien med et laken. Når hun blir spurt hvor hun skal videre, svarer hun at en bror kanskje kan ta dem inn i hjembyen hennes.

IFRC støtter Afghanistans Røde Halvmåne med varm mat og helsehjelp i leiren. FN-organisasjoner gir litt kontantstøtte. Men etter bare én dag må de reise videre. Bussjåfører roper ut navn på afghanske byer og landsbyer. Fatima sleper koffertene sine mot en buss til Owbeh i Herat-provinsen, med barna hakk i hæl.

Hun forklarer at hun lærte å veve tepper i Iran, men fikk ikke ta med seg materialer eller utstyr tilbake. «Hvordan skal jeg starte fra bunnen av uten penger?» spør hun. «Og hvem vil kjøpe teppene mine i landsbyen? De har jo ingenting. Ikke engang mat.» Avreisen fra Iran var traumatisk, men de virkelige utfordringene begynner nå.

I hjembyen hennes finnes det ingen offentlige jobber for kvinner. Menn vil nøle med å ansette henne på grunn av reglene rundt kvinnelig arbeidskraft. Hennes eneste håp er å starte en liten virksomhet, men da trenger hun oppstartskapital. Kanskje kan broren hjelpe henne med tilgang til markedet. Det blir tøft – men stadig flere afghanske kvinner forsøker det samme. Kanskje Fatima også kan – hvis hun får tilgang til kreditt.

Men selv om hun starter en bedrift, vil noen kunne kjøpe produktene hennes? Som de fleste afghanere er naboene hennes avhengige av jordbruk – som igjen er avhengig av regn og vanning. I store deler av Herat, og ellers i landet, gjør tørke vanning umulig. Elver er blitt til støv. Grunnvannet tørker ut. Uten muligheter for jordbruk strømmer menn til byene for dagarbeid – bare for å oppdage at vannmangelen er like prekær der.

Mercy Corps har rapportert at halvparten av brønnene i Kabul har tørket ut. Byen kan gå tom for tilgjengelig grunnvann innen fem år. Dette kan bremses – eller til og med reverseres – men bare gjennom investeringer i vannlagring, regnvannsystemer og små dammer. Slike tiltak krever investeringer Afghanistan i dag ikke har råd til.

Hvis Fatima klarer å tjene litt penger og bo i nærheten av vann, kan hun fokusere på barnas skolegang. Datteren må trolig gå på madrassa – en klar nedgradering fra utdanningen hun fikk i Iran. Men med litt flaks kan det være en madrassa som tilbyr et bredere fagtilbud og undervisning til 12. klasse. Om Fatima er oppfinnsom og har noen midler, kan hun også vurdere yrkesopplæring eller nettkurs. Restriksjonene hun møter er ekstreme, men ikke nye – de speiler den gamle konflikten mellom by og landsbygd, mellom ønsket om selvrealisering og dyp patriarkalsk kultur.

Utenlandsk bistand kan hjelpe ved å skape fleksible og lavprofilerte muligheter for utdanning og inntekt – samtidig som man erkjenner at de ideologiske kampene må utkjempes av afghanerne selv og vil ta tid. Noen organisasjoner forsøker dette allerede – men ikke i stor nok skala.

Fatima trenger mye flaks for å skaffe investering til en sosial virksomhet, tilgang til rent drikkevann og skole for barna. Det mest sannsynlige er dessverre det motsatte: At hun blir lutfattig innen noen få uker. At hun aldri får tilgang til sjeldne støtteordninger. At mangel på vann tømmer landsbyene rundt henne. At helsen svikter. At medisinsk hjelp er for dyrt eller for langt unna. At hun må gifte bort datteren tidlig og sende sønnene ut i lavtlønte dagsjobber. Dette er realiteten for mange i Afghanistan. Om hun klarer det, vil hun kanskje prøve å reise tilbake til Iran for å unnslippe dette.

Kan utenlandsk bistand fortsatt gjøre en forskjell for Fatima og millioner som henne?
Til tross for skepsis har humanitær finansiering vært betydelig de siste fire årene – over 7 milliarder dollar. Det kunne vært nok til å hjelpe titusenvis av kvinner i gang med småbedrifter, irrigere jord, bore dypere brønner og bygge vannlagring. Nok til å gi barn alternative læringsmuligheter. Humanitære organisasjoner har forsøkt – men nødhjelpen har spist opp mesteparten av midlene. Mange givere er tilbakeholdne med å finansiere langsiktige prosjekter, i frykt for å legitimere makthaverne.

Men det er et presserende behov for en ny tilnærming. Selv med mindre midler tilgjengelig, kan det som er igjen investeres i lokalt ledede strategier for levebrød, vanninfrastruktur, helse og læring. Dette kan gi folk som Fatima et snev av håp for fremtiden. Det er dette IFRC nå vil prioritere – så langt ressursene rekker.

Om det moralske argumentet ikke er overbevisende nok, bør man merke seg følgende: Den historiske hjemsendelsen av afghanere i år kan bli en forsmak på en mye større utvandring i årene som kommer. Det vil være langt klokere å investere nå – for å hjelpe folk med å lykkes i sitt eget land – enn å bruke langt mer penger på flyktningleirer og menneskesmuglingsbekjempelse i fremtiden.

 Vi har ingen offisiell økonomisk støtte – vår eneste styrke er deg.

✊ Hvis det noen gang har vært tid for å bli med, er det nå.

Støtt oss fra kun kr 100 / €10 / $10 – det tar bare ett minutt.
Vurder gjerne å gi et fast månedlig bidrag hvis du kan.

📩 dawatmedia@gmail.com
🌐 Nettside: www.dawatmedia24.com

 Donate

Doner til Dawat Medie Center