Vold skaper ikke den sikkerheten Pakistan søker

Det finnes en grunnleggende sannhet som historien har bekreftet gang på gang: Varig sikkerhet kan ikke bombes frem. Den kan ikke tvinges frem gjennom flyangrep eller militære demonstrasjoner av styrke. Den bygges langsommere enn krig føres  gjennom politisk legitimitet, ansvarlige institusjoner, økonomisk utvikling, respekt for folkeretten og et forhold til naboland basert på gjensidig respekt snarere enn frykt.

Likevel synes Pakistans militære ledelse fortsatt å tro at svaret på landets sikkerhetsutfordringer først og fremst finnes på slagmarken.

De siste luftangrepene mot mål inne på afghansk territorium, som ifølge flere rapporter kostet sivile livet, er derfor mer enn en isolert militær hendelse. De er et nytt kapittel i en strategi som gjennom flere tiår har lovet trygghet, men i stedet bidratt til en stadig dypere regional ustabilitet.

Når kvinner og barn dør under bomber som er ment å skape sikkerhet, bør spørsmålet ikke være om operasjonen var militært vellykket. Spørsmålet bør være om selve strategien har feilet. Sivile lidelser er ikke et uttrykk for militær nødvendighet; de er ofte et tegn på at de politiske løsningene har kommet til kort.

Pakistan har i flere tiår møtt regionale utfordringer gjennom et sikkerhetsparadigme der militærmakt har fått forrang fremfor diplomati. Grenseoverskridende operasjoner, maktprojeksjon og konfrontasjon har gjentatte ganger blitt fremstilt som nødvendige virkemidler mot stadig nye trusler. Resultatet er imidlertid vanskelig å overse. Til tross for denne linjen preges landet fortsatt av væpnet uro, politisk polarisering, økonomisk usikkerhet og en merkbar svekkelse av befolkningens tillit til statlige institusjoner.

Det burde mane til ettertanke.

For stadig flere observatører fremstår det som lite overbevisende å forklare Pakistans sikkerhetsproblemer utelukkende med forhold utenfor landets grenser. Mange av utfordringene som truer landets stabilitet  politiske konflikter, institusjonelle spenninger, økonomiske vanskeligheter og innenlandsk militans  har sine røtter i Pakistan selv. Ingen av disse problemene lar seg løse ved å slippe bomber over et naboland.

Likevel har historien vist hvor fristende det kan være for pressede myndigheter å rette befolkningens oppmerksomhet utover. En ytre konflikt kan skape et inntrykk av besluttsomhet og nasjonal samling. Den kan gi en kortvarig politisk gevinst. Men den kan ikke erstatte godt styresett, økonomiske reformer eller institusjonell tillit. Krig kan forandre nyhetsbildet. Den løser sjelden problemene som skapte behovet for avledningen.

Afghanistan kjenner denne dynamikken bedre enn de fleste land.

Gjennom flere hundre år har stormakter og regionale makter gått inn i landet med den samme overbevisningen: at overlegen militær styrke ville være nok til å forme den politiske utviklingen. Britene forsøkte. Sovjetunionen forsøkte. Den USA-ledede koalisjonen forsøkte. De møtte alle den samme begrensningen  militær dominans kan vinne slag, men den kan ikke alene skape politisk legitimitet eller tvinge frem varig stabilitet.

Denne erfaringen er ikke bare et historisk ekko. Den er en strategisk læresetning som fortsatt burde veie tungt i enhver sikkerhetspolitisk vurdering.

Luftangrep kan gi kortsiktige taktiske gevinster. De kan ødelegge bygninger, eliminere enkeltpersoner og forstyrre operative nettverk. Men de løser sjelden de politiske, sosiale og ideologiske forholdene som gjør konflikter langvarige. Langt oftere etterlater de seg ødelagte lokalsamfunn, nye sår og en dypere mistillit som gjør fremtidig samarbeid vanskeligere.

Hver gang et hjem legges i ruiner, svekkes samtidig muligheten for den tilliten som enhver varig fred er avhengig av.

Samtidig finnes det et prinsipp som bør stå urokkelig, uavhengig av politiske interesser og militære vurderinger: Sivile liv må aldri reduseres til en akseptabel kostnad ved statlig maktutøvelse. Internasjonal humanitærrett bygger nettopp på denne erkjennelsen. Den vokste frem fordi verden lærte – gjennom krigens verste erfaringer  at samfunn bryter sammen når skillet mellom stridende og sivile viskes ut. Hjem, skoler, moskeer, sykehus og markedsplasser skal ikke bli en del av slagmarken.

Hvis Pakistans mål virkelig er større sikkerhet, finnes det mer lovende alternativer enn gjentatte militære eskaleringer.

Veien går gjennom sterkere sivile institusjoner, økonomisk stabilisering, demokratisk legitimitet og en utenrikspolitikk som bygger broer fremfor å rive dem ned. Effektivt grensesamarbeid, etterretningsutveksling og vedvarende diplomatisk dialog gir langt bedre forutsetninger for langsiktig stabilitet enn en politikk der maktbruk blir førstevalg.

Like avgjørende er respekten for Afghanistans suverenitet.

Fredelige naboforhold kan ikke utvikles dersom grenser gjentatte ganger overskrides med militærmakt. Enhver krenkelse av en annen stats territorielle integritet svekker de folkerettslige normene som alle stater også Pakistan er avhengige av for sin egen sikkerhet. Internasjonal orden bygger ikke bare på makt, men på gjensidig respekt for de prinsippene som begrenser maktbruken.

Det islamske emiratet har ved flere anledninger slått fast at Afghanistans suverenitet og territorielle integritet ikke er gjenstand for kompromiss. Uavhengig av hvordan man vurderer emiratets styreform, endrer ikke det et grunnleggende folkerettslig prinsipp: En suveren stat har rett til å beskytte sitt territorium mot utenlandsk militær innblanding. Varig regional fred forutsetter at dette respekteres av alle parter.

Pakistans ledere står derfor overfor et valg som strekker seg langt utover den neste militære operasjonen.

De kan fortsette å satse på en strategi som gjennom flere tiår har produsert tilbakevendende konflikter, anstrengte naboforhold og betydelige humanitære kostnader, uten å skape den sikkerheten den lovet. Eller de kan erkjenne at varig stabilitet ikke vokser ut av bomber, men av politikk.

Militærmakt vil alltid være et legitimt redskap for enhver stat som må beskytte sine borgere mot reelle trusler. Men dens styrke ligger nettopp i dens begrensning. Når makt blir den primære løsningen på politiske problemer, blir den ofte en del av problemet den var ment å løse.

Historien avsier en bemerkelsesverdig samstemt dom. De statene som oppnår varig sikkerhet, er sjelden de som eksporterer konflikt. Det er de som har mot til å møte egne utfordringer med ærlighet, bygge sterke institusjoner, respektere sine naboers suverenitet og la diplomatiet få forrang når våpnene har nådd sine grenser.

Pakistan ville være klokt i å lytte til denne lærdommen før enda en generasjon, på begge sider av grensen, må betale prisen for en strategi som altfor ofte har vist sine begrensninger.

Our Pashto-Dari Website

  Donate Here