Amir Abdur Rahman Khan og hans despoti

Abdul Bari Jahani

70

Amir Abdur Rahman Khan og hans despoti

 

Amir Abdur Rahman Khan har blitt beskrevet som den mest despotiske herskeren i Afghanistans nyere historie. Vi bør likevel ha for øye at dersom det ikke hadde vært for Amir Abdur Rahman Khan og hans despotiske politikk, ville Afghanistan kanskje ikke eksistert i dag. Det er riktig at emiren i utøvelsen av sitt despoti tidvis ikke respekterte noen grenser. Vi kan heller ikke lukke øynene for at despoti på ingen måte kan aksepteres, for under despotiet brenner det tørre sammen med det våte: uskyldige og skyldige rammes likt.

Amir Abdur Rahman Khan

Ser vi imidlertid nærmere på forholdene i Afghanistan under Amir Abdur Rahman Khans regjeringstid, forstår vi at emiren, da han tydde til despoti, tidvis kan ha hatt retten på sin side. Han kom til makten på et tidspunkt da Herat var i hendene på Sardar Ayub Khan, som hadde til hensikt å angripe Kabul fra Kandahar-siden og tilrive seg tronen. I øst, i Kunar, kalte Sayyid Mahmud, som tidligere hadde inngått avtaler med den britiske representanten Lepel Griffin, seg konge av Kunar. Shinwariene, mohmandene og khogyaniene erklærte sine områder uavhengige og hadde ingen planer om å underkaste seg noen. Ghilji-stammene, nemlig andarene, sulaiman khel, nasirene og hotakene, underkastet seg ikke Kabul. Nuristan, tidligere Kafiristan, hadde vært uavhengig fra uminnelige tider. I Mazar-i-Sharif utropte emirens fetter, Sardar Muhammad Ishaq Khan, seg til konge av Turkestan og innledet senere et felttog for å erobre Kabul. I de sentrale områdene adlød ikke hazaraene emiren. Mullah Mushk-i-Alam hadde utstedt en fatwa som erklærte emiren vantro, og i Kandahar kalte mullaene som hadde alliert seg med Ayub Khan, Abdur Rahman Khan for en vantro og Ayub Khan for en ghazi.

Emiren sto overfor alle disse utfordringene på et tidspunkt da han verken hadde hær eller statskasse. Hadde han ikke bekjempet dem og tydd til despoti, ville ikke bare Afghanistan ikke eksistert i dag; hundretusener, kanskje millioner, av afghanere kunne ha falt som ofre for anarki og vedvarende indre kriger.

Selv om jeg fullt ut støtter dr. Noor Ahmad Khalidis syn på Amir Abdur Rahman Khans despoti, anser jeg Ahmad Aryas artikkel «Historieskrivning eller hvitvasking av despoti» som oppviglersk, som en forvrengning av historiske fakta, som et bevisst forsøk på å skape uro under dagens forhold og som et åpenbart uttrykk for fiendtlighet overfor Afghanistans folk. Hele resonnementet i Aryas omfattende artikkel går ut på at Abdur Rahman Khan under sitt despoti ikke bare førte krig mot hazaraene, men begikk folkemord mot dem.

Aryas påstand om folkemord mot hazaraene ville bare vært riktig dersom Amir Abdur Rahman Khan hadde gjort hazaraene til det eneste målet for sitt despoti, og dersom han ikke hadde drept ti ganger så mange pashtunere som hazaraer.

Den 17. mai 1883 rapporterte Mir Hashim, en britisk rapportør i Kandahar, til sitt hovedkvarter i Quetta at emiren hadde sendt en hær på 12 000 mann for å slå ned shinwariene. Emirens styrker drepte 1 000 shinwarier og bygde to hodeskalletårn av hodene deres; det ene ble reist ved én av Jalalabads porter, det andre ved en annen.

Kandahar Newsletters, 17. mai 1883, bd. 1, s. 43

En annen britisk rapportør, Khan Bahadur Mirza Muhammad Taqi Khan, meldte til Quetta den 2. august 1887 at 110 hoder av opprørske ghiljier som var drept i de siste kampene, var blitt brakt til Kandahar, og at det på guvernørens ordre var bygd et hodeskalletårn av dem. Rapportøren forteller at byens innbyggere var opprørt fordi de hevdet at tårnet også inneholdt kvinnehoder. Han skriver imidlertid at da han gikk nærmere tårnet, så han at det ikke var kvinnehoder, men hodene til unge nasir-menn som bar fletter.

Ibid., bd. 3, s. 196

Den samme rapportøren skriver den 15. november 1886 at guvernøren i Kandahar ved sitt hoff beordret Sikandar Khan til å straffe hotakene hardt. Sikandar Khan svarte: «Min sønn, general Ghulam Haidar Khan, brakte sju muldyrlass med andarenes hoder. Jeg, som er hans far, skal visselig bringe Dem sytti lass med hotakenes hoder.»

Ibid., s. 74

Dr. Hasan Kakar skriver om dette:

«Sikandar Khan Orakzai, sjef for khassadarene i Kandahar og far til general Ghulam Haidar Khan Orakzai, fikk i oppdrag å slå ned de hotakene som ennå ikke hadde gjort opprør, men som forberedte seg på å delta i oppstandene. Han påla hotakene at hver familie skulle levere ett sverd, ett gevær og fem rupier. Likeledes dro Orakzai-generalen med sine soldater til Andar-området og tvang dem til å stille med én rytter, én kniv og én hest per familie til myndighetene, og påla dem i tillegg skatter for sju år. Han konfiskerte kornet deres og tvang dem til å fø soldatene og hestene deres. Han utskrev også et stort antall andarer til tvangsarbeid. … Det ble påført dem stor undertrykkelse, og kvinnene deres ble vanæret. På grunn av myndighetenes overgrep forlot 700 familier fra tokhi-, andar- og taraki-stammene sine landområder og utvandret til kakarenes områder, mens noen dro til mangalenes områder.»

Hasan Kakar, Afghanistan: A Study in Internal Political …, s. 124

For å fremme sin politikk, konsolidere sentralmakten og slå ned de misfornøyde, sine motstandere og opprørerne tok Amir Abdur Rahman Khan i bruk ethvert middel. Emiren nærte ingen personlig fiendskap mot noen, men i kampen mot fiendene av sin makt skydde han ingen midler og fulgte ingen prinsipper. Han hadde verken nok soldater eller de nødvendige midlene til å nedkjempe sine fiender, og derfor utnyttet han de indre motsetningene blant afghanerne. Slik nedkjempet han sine fiender, men i årene som fulgte, blåste han på ny liv i fiendskapen mellom stammer og folkegrupper. Jeg mener at én av årsakene til ghiljienes uforsonlige opprør og kriger mot Hans Majestet Amanullah Khan nettopp var emirens etniske politikk. Kakar skriver:

«For å slå ned ghiljiene søkte emiren hjelp hos sine durranier og forsøkte å utnytte gamle motsetninger mellom dem. Han advarte barakzaiene om at ghiljiene hadde lagt planer om å ta kongemakten fra dem. Han forsonet seg med de durraniene som var misfornøyde med ham på grunn av sitt vennskap med Ayub Khan, og som han ikke hadde gitt embeter. Emiren, som tidligere hadde pålagt barakzaiene tunge skatter, fritok nå samtlige barakzaier for skatt. Barakzaiene begynte villig å samarbeide med myndighetene og stilte soldater til rådighet. Emiren sa til durraniene at all eiendom de tilegnet seg ved plyndring av ghiljiene, skulle tilfalle dem. Han ba qizilbashene i Kabul om å beskytte hazaraene mot ghiljiene, og samtidig innprentet han hazara-høvdingene at ghiljiene hadde begått overgrep mot dem under den første anglo-afghanske krigen, og at de burde ta hevn.»

Ibid., s. 25

Jeg nevnte innledningsvis at Amir Abdur Rahman Khan var den mest despotiske emiren i Afghanistans historie. Enkelte betrakter ham som en tyrann hvis grusomhet ikke kjente noen grenser, mens andre rettferdiggjør hans handlinger og hevder at dersom emiren ikke hadde vist hardhet overfor sine motstandere og opprørerne, ville de indre krigene og oppstandene ha fortsatt i ubestemt tid.

Men jeg sier at Amir Abdur Rahman Khan bare var ett enkelt menneske. Uansett hva han gjorde av godt eller ondt, er han selv ansvarlig for sine handlinger. Det er feilaktig å knytte hans despoti og grusomhet til den pashtunske nasjonen, eller å overse at hans despoti, mer enn mot noen andre, var rettet mot pashtunerne selv, og særlig mot ghilji-pashtunerne, som gjorde opprør gang på gang. Å kalle hans despoti for folkemord, eller å holde alle pashtunere ansvarlige for hans handlinger og oppildne hazara-folkets sinne og vrede mot pashtunerne, er derfor bare uansvarlige agitatorers verk. Så langt kildene viser, brukte Abdur Rahman Khan hardhet bare mot fiendene av sitt styre og sin makt og mot opprørerne, og i dette kjente han tidvis ingen grenser. Dr. Kakar skriver:

«Emiren foreslo for ghiljiene at de skulle vende fredelig hjem, og sa at det ikke ville bli gjennomført militære operasjoner mot dem. Emiren lovet til og med å hjelpe dem med å gjenoppbygge deres ødelagte festninger. Han løslot en del ghilji-fanger og ga dem penger. Men opprørerne nektet å overgi seg. I en proklamasjon erklærte emiren at han benådet alle opprørerne som hadde flyktet til kakarenes områder, unntatt mulla Abdul Karim, Muhammad Shah Hotak og Sherjan Tarakai. I de siste krigene var omkring 24 000 ghiljier blitt drept, mens tapstallene på emirens side ikke var kjent.»

Kakar, samme verk, s. 135–136

Det fremgår at emiren behandlet nasirene, av hvis hoder han hadde bygd et hodeskalletårn i Kandahar, hardere enn nesten alle andre stammer. Den britiske rapportøren i Kandahar, Bahadur Mirza Muhammad Taqi Khan, skrev i sin rapport til Quetta den 28. juni 1889:

«Ghilzai-guvernøren i Kalat og offiserene ved militærleiren i Shinki har skrevet til guvernøren i Kandahar at omkring 10 000 familier av nasir-stammen har kommet til Darwazgai og Lwargi. De har fått beskjed om at de ikke vil få komme inn i Afghanistan. Alle roper: ‹Vi har intet annet hjemland enn Afghanistan.› De har sagt: ‹Enten dreper dere oss alle, eller så lar dere oss vende tilbake til vårt hjemland.› … Guvernøren besluttet til slutt at tjue av deres eldste skulle reise til Kabul og tjue sendes til Kandahar for å forhandle med myndighetene og få løst problemet deres.»

Kandahar Newsletters, bd. 4, s. 115–116, News D.No. 324

Det er ingen tvil om at emiren var en streng sunnimuslim av den hanafittiske skolen, og at han i sine handlinger og tiltak utvilsomt ville ha gitt sunnittisk tro forrang. Men han behandlet aldri sine undersåtter ut fra religiøs fanatisme. På ett område var emiren imidlertid ytterst følsom: utenlandsk innblanding i Afghanistans anliggender. Denne følsomheten grenset til det besettende. Under hans regjeringstid hadde ingen afghaner rett til så mye som å utveksle en hilsen med en utlending. Og ble en afghaner sett i nærheten av kontoret til den britiske representanten, som som regel var muslim, ble han utvilsomt fengslet, drept eller ilagt en tung bot.

I denne forbindelse utstedte mulla og imam sjeik Muhammad Taqi i Mashhad i 1893 en fatwa som erklærte jihad mot sunnimuslimene i Afghanistan. Han utstedte denne fatwaen etter at sjahen av Iran ikke hadde klart å stanse forfølgelsen og trakasseringen av sjiamuslimer i Afghanistan. Sjahen klaget til slutt til London. London instruerte visekongen i India om å kontakte emiren. Visekongen skrev til emiren at det ville være svært gunstig om han fikk anledning til å tilbakevise disse meldingene. Emiren svarte imidlertid at han behandlet sine opprørske sjiamuslimske undersåtter slik han selv fant for godt. Emiren skrev at dersom det viste seg at sjahen av Iran og landets mullaer ønsket å blande seg inn i Afghanistans anliggender, kunne Afghanistans sunnimuslimer svare Iran uten å søke hjelp hos sunnimuslimene i Tyrkia.

Dr. Hasan Kakar gir senere uttrykk for sitt eget syn på saken og hevder kategorisk at det er klart at Amir Abdur Rahman Khan, i likhet med Nadir Shah Afshar, ønsket seg et rent sunnimuslimsk land.

Kakar, samme verk, s. 179

Avdøde dr. Kakars påstand fortjener riktignok ettertanke, for Amir Abdur Rahman Khan utviste full varsomhet i dette spørsmålet og var seg dets ømtålighet bevisst. Den 30. april 1883 skrev den britiske rapportøren Mir Hashim i en av sine rapporter til Quetta:

«Emiren har sendt et brev til guvernøren der han skriver: ‹Jeg har fått vite at De tilbringer mesteparten av Deres tid ved det offentlige hoffet med å diskutere forskjellene mellom sjiamuslimsk og sunnimuslimsk tro og med å kritisere sjiamuslimsk tro.› I brevet truet emiren med at dersom slike opplysninger nådde ham igjen, ville han umiddelbart kalle ham tilbake til Kabul.»

Kandahar Newsletters, bd. 1, s. 36

Amir Abdur Rahman Khan var en enevoldsherskende og despotisk hersker. Han følte seg ikke ansvarlig overfor noen. En slik opptreden og styringsform er under normale omstendigheter på ingen måte akseptabel. Når slikt absolutt vilkårsstyre i tillegg forbindes med drapet på titusener av mennesker og ødeleggelsen av titusener av familier, er det desto mer uakseptabelt. Vi må likevel ha for øye at det i Afghanistan rådet forhold som tvang emiren til å ty til despoti.

I Herat satt hans fetter, Sardar Muhammad Ayub Khan, som anså seg selv som den rettmessige arvingen til tronen i Kabul. Der var mulla Mushk-i-Alam og, etter hans død, sønnen mulla Abdul Karim, som hadde utstedt fatwaen som erklærte emiren vantro, og mulla Abdul Karim hadde utropt seg selv til konge. Guvernøren i Turkestan, Sardar Muhammad Ishaq Khan, satte til slutt sin hær i marsj mot Kabul. Sherjan Taraki hadde utropt seg til konge. Nuristan hadde inntil da ikke anerkjent noen konges myndighet. Hazaraene svarte Amir Abdur Rahman Khans utsending at man måtte forhandle med dem som med et land, ikke som med hans undersåtter. Ghiljiene hadde siden 1820-årene ikke bare unnlatt å betale skatt til noen, men krevde også toll av handelskaravaner flere steder mellom Kabul og Kandahar.

Amir Abdur Rahman Khan hadde to veier å velge mellom. Enten måtte han gi avkall på tronen i Kabul og flykte tilbake til Bukhara, eller så måtte han kjempe for å eliminere alle disse rivalene. Han valgte det siste. Han kjempet for å bringe alle disse opprørske kreftene inn under sentralmakten. I krig blir mennesker drept, hus og festninger ødelagt, hoder hogd av og eiendom plyndret. Som ordtaket sier: I krig deles det ikke ut søtsaker. Men å rette en anklage om folkemord mot ham, utover alt dette, er agitatorers verk, og å regne emirens handlinger som alle pashtuneres handlinger er å lukke øynene med vilje for sannheten.

 

 

Our Pashto-Dari Website

  Donate Here

Support Dawat Media Center

If there were ever a time to join us, it is now. Every contribution, however big or small, powers our journalism and sustains our future. Support the Dawat Media Center from as little as $/€10 – it only takes a minute. If you can, please consider supporting us with a regular amount each month. Thank you
DNB Bank AC # 0530 2294668
Account for international payments: NO15 0530 2294 668
Vipps: #557320