Manglende nødhjelp gjør Afghanistan til en av verdens dårligst finansierte kriser, advarer NRC

Mens humanitære budsjetter krymper globalt, står millioner i konfliktområder overfor et brutalt valg mellom sult, flukt og fortvilelse.

Flyktninghjelpen (NRC) har sendt ut en skarp advarsel om at et alvorlig underskudd i global humanitær finansiering etterlater millioner av mennesker i konflikt- og flyktningkriser uten tilstrekkelig beskyttelse eller grunnleggende nødhjelp. Afghanistan, som tidligere var en av de største mottakerne av internasjonal bistand, blir nå rangert blant verdens mest underfinansierte humanitære innsatser  en dramatisk vending som hjelpearbeidere mener kan få katastrofale følger for en allerede skjør befolkning.

I en uttalelse offentliggjort 1. juli avslører Flyktninghjelpen at bare 30,4 prosent av midlene som trengs for globale humanitære operasjoner i 2026, var mottatt innen 24. juni. Den samlede FN-appellen, koordinert av OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs), ber om 33,66 milliarder dollar for å nå 143,2 millioner av de 252 millionene mennesker verden over som i dag trenger livreddende assistanse. Dette underskuddet  på nærmere 23,4 milliarder dollar  er ett av de største finansieringsgapene i moderne tid, og det kommer samtidig som overlappende kriser  fra krigen i Ukraina til hungersnød på Afrikas horn og langvarig ustabilitet i Midtøsten  tøyer giverlandenes ressurser mer enn noen gang.

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen og mangeårig veteran fra noen av verdens mest uløselige humanitære kriser, beskriver 2026 som et «kritisk vendepunkt» for millioner av familier som allerede er rammet av krig, tvangsforflytning, hyperinflasjon og stadig synkende bistandsbudsjetter. «Familier hvis liv er knust av konflikt, sliter i økende grad med å overleve,» sier Egeland i uttalelsen. «Vold og fordrivelse fortsetter uforminsket, samtidig som galopperende inflasjon gjør basisvarer  mat, drivstoff, medisiner  utilgjengelige for vanlige mennesker. Alt dette skjer i det øyeblikket humanitær hjelp synker på grunn av manglende finansiering.»

Flyktninghjelpens analyse identifiserer Jemen, Niger, Burkina Faso, Afghanistan og Mali som de fem dårligst finansierte humanitære planene så langt i år. Til sammen utgjør disse landene titalls millioner mennesker i akutt nød, men de har bare mottatt en brøkdel av ressursene som tildeles mer omtalte kriser. Ifølge OCHA-data sitert av Flyktninghjelpen er Afghanistans humanitære behovs- og responsplan per i dag bare 16,9 prosent finansiert  et tall Egeland kaller «oppsiktsvekkende utilstrekkelig» for et land der 21,9 millioner mennesker trenger en eller annen form for humanitær assistanse i 2026. Av disse er 17,5 millioner spesifikt utpekt som målgruppe for hjelp, noe som betyr at under dagens finansieringsnivå kan over 14,5 millioner afghanere som ble ansett som prioriterte, få lite eller ingenting.

Sammenbruddet i finansieringen til Afghanistan er spesielt bekymringsfullt sett i lys av landets nyere historie. I store deler av de siste to tiårene var Afghanistan en av de største mottakerne av internasjonal bistand, og USA alene sto for mer enn 40 prosent av all humanitær hjelp til landet frem til 2024. Denne strømmen har imidlertid i stor grad tørket inn etter tilbaketrekningen av amerikanske styrker og påfølgende endringer i utenrikspolitiske prioriteringer. Flyktninghjelpen tilskriver deler av dagens underskudd direkte til bortfallet av amerikansk humanitær støtte, men understreker at endelige giverdata fra OCHA bør konsulteres før prosentandeler fastsettes endelig. Det som likevel er klart, er at USAs avgang som den desidert største bidragsyteren har skapt et vakuum som andre giverland ennå ikke har fylt – og kanskje aldri vil fylle, gitt konkurrerende globale behov.

Forverringen av situasjonen i Afghanistan forsterkes av en ny bølge av tvangsreturer. Flyktninghjelpen påpeker at millioner av uautoriserte afghanere er blitt utvist eller presset til å forlate naboland  spesielt Pakistan og Iran  i løpet av de siste 18 månedene. Disse tilbakevendte ankommer et land der grunnleggende tjenester allerede er kollapset, økonomien er i fritt fall, og banksystemet fortsatt er lammet av internasjonale sanksjoner. Ifølge data fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), sitert av Flyktninghjelpen, er bare 11 prosent av de spurte udokumenterte returneerne i fullt arbeid etter returen. De fleste er avhengige av tilfeldig dagarbeid, tigging eller pengeoverføringer fra slektninger i utlandet  inntektskilder som i seg selv blir stadig mer upålitelige ettersom global inflasjon reduserer kjøpekraften.

For første gang står Afghanistan på Flyktninghjelpens årlige liste over verdens mest oversette flyktningkriser en betegnelse Egeland beskriver som en «dypt bekymringsfull milepæl». «Dette året for første gang er Afghanistan med på Flyktninghjelpens liste over verdens mest oversette kriser,» sier han. «Nå ser vi finansieringen til Afghanistan nå rekordlave nivåer med bare én av hver sjette dollar som trengs til hjelp, tilgjengelig. Det betyr at for hver sjette person som trenger mat, husly eller helsehjelp, vil bare én få det. Resten blir overlatt til seg selv i et miljø som blir mer fiendtlig for hver dag.»

Den menneskelige prisen for disse kuttne er ikke abstrakt. Flyktninghjelpen har delt vitnesbyrdet til Momina, en 45 år gammel mor til seks fra Nangarhar-provinsen i østlige Afghanistan – en region lenge preget av opprørsvold og gjentatte naturkatastrofer. Hun fortalte Flyktninghjelpens ansatte at familiens levekår hadde forverret seg dramatisk de siste to årene, etter hvert som både formell sysselsetting og humanitære utdelinger har opphørt. «Mannen min pleide å jobbe av og til, og humanitære organisasjoner pleide også å komme til dette området for å hjelpe oss,» sier hun. «Nå ser vi ikke mye til den hjelpen lenger, og mannen min er arbeidsløs og klarer de fleste dager ikke å få seg jobb. Vi har solgt alt vi hadde gryter, tepper bare for å kjøpe brød. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre neste måned.»

Mominas historie gjentas i tusenvis av landsbyer og urbane slumområder, der familier tar stadig mer desperate valg de tar barna ut av skolen, gifter bort døtre tidlig, hopper over måltider eller flytter til allerede overbefolkede byer på jakt etter ikke-eksisterende jobber. Hjelpearbeidere på bakken rapporterer at underernæring blant barn under fem år har økt kraftig i flere provinser, samtidig som mødredødeligheten allerede blant de høyeste i verden stiger igjen etter hvert som klinikker går tomme for forsyninger og ansatte blir uten lønn.

Utenfor Afghanistan advarer Flyktninghjelpen om at den sentrale Sahel-regionen som omfatter Niger, Burkina Faso og Mali opplever en parallell krise av tilsidesettelse. Disse tre landene utgjør nå tre av de fem dårligst finansierte humanitære planene globalt i 2026, til tross for at de er episentre for en av verdens raskest voksende flyktningkriser. Væpnede grupper knyttet til al-Qaida og Den islamske staten har utvidet sitt nærvær i regionen, drevet millioner fra hjemmene sine, ødelagt tusenvis av skoler og helsestasjoner og utløst en beskyttelseskrise som rammer kvinner og barn uforholdsmessig hardt. Flyktninghjelpen sier at etter hvert som både humanitær og utviklingsfinansiering avtar, kollapser grunnleggende tjenester som rent vann, primærhelsetjeneste og utdanning, noe som skaper en ond sirkel av fattigdom, ustabilitet og tvungen migrasjon.

Egeland la ikke skjul på de underliggende årsakene til denne finansieringskrisen. Han anklaget store giverland spesielt rike vestlige nasjoner for å fordele bistand ut fra geopolitiske bekvemmelighetshensyn snarere enn reelle menneskelige behov. «Vi ser ikke mangel på penger i verden; vi ser mangel på solidaritet,» sa han. «Giverne prioriterer konflikter som berører deres egne strategiske interesser, mens de vender det blinde øyet til langvarige, glemte kriser. Dette er ikke bare urettferdig det er kortsiktig. Forsømte kriser forsvinner ikke; de vokser seg større. De avler ekstremisme, driver irregulær migrasjon og kommer til slutt tilbake for å hjemsøke oss alle.»

Flyktninghjelpen etterlyser en rask omprioritering av giverlandenes prioriteringer, og oppfordrer regjeringene til å forplikte nye midler før utgangen av regnskapsåret 2026 og til å basere tildelingene på objektive behovsvurderinger snarere enn medieoppmerksomhet eller politisk innflytelse. Organisasjonen appellerer også til private aktører, filantropiske stiftelser og fremvoksende økonomier om å fylle gapet som tradisjonelle givere har etterlatt.

«Uten en dramatisk økning i støtten vil utallige lokalsamfunn i nød ha liten sjanse til å bli hjulpet i år,» advarte Egeland. «Vi ber ikke om det umulige vi ber om det absolutte minimum. Forskjellen mellom en fullt finansiert appell og en halvfinansiert en er ikke bare et tall i et regneark. Det er forskjellen mellom liv og død for et barn i Kandahar, en mor i Gao eller en familie i Sanaá.»

I forkant av FNs generalforsamling senere i år forbereder humanitære organisasjoner seg på det de frykter kan bli den tøffeste vinteren på et tiår en vinter preget ikke bare av naturkatastrofer, men av den menneskeskapte katastrofen som kollektiv likegyldighet utgjør.

Our Pashto-Dari Website

  Donate Here