Afghanistan trenger forsoning, ikke enda en krig

Afghanistan har ikke råd til enda en krig, enda en tapt generasjon eller enda et kapittel med ødeleggelse. Fem tiår med konflikt har vist at militær seier kan gi en politisk gruppering makt, men ikke nødvendigvis skape fred, rettferdighet eller varig stabilitet.

Landets grunnleggende utfordring handler derfor ikke bare om hvem som styrer, og hvem som står utenfor makten. Det avgjørende spørsmålet er hvordan Afghanistan kan bli et samfunn der alle innbyggere har trygghet, rettigheter, utdanning, arbeid og mulighet til å forme sin egen fremtid.

Dette er både et politisk og et moralsk spørsmål. Det gjelder forholdet mellom makt og ansvar, mellom myndighetene og befolkningen, og mellom dagens beslutninger og kommende generasjoners livsvilkår.

Afghanistans nåværende myndigheter står derfor overfor seks særlig viktige oppgaver.

Seks nødvendige skritt mot nasjonal gjenreisning

For det første må jenter og kvinner igjen få full tilgang til utdanning og arbeidsliv. Skoler og universiteter må åpnes uten ytterligere forsinkelse, og begrensningene på kvinners yrkesdeltakelse må oppheves.

Utdanning er ingen innrømmelse overfor omverdenen, men en forutsetning for landets utvikling. Et samfunn som stenger sine døtre ute fra kunnskap, svekker ikke bare deres muligheter, men også sin egen fremtid.

For det andre må tidligere soldater, sikkerhetsansatte, offentlige tjenestemenn og andre utsatte grupper sikres troverdig rettslig beskyttelse. Et generelt amnesti har liten verdi dersom det ikke følges av garantier mot vilkårlig frihetsberøvelse, represalier og overgrep.

Det må etableres uavhengige klageordninger og etterprøvbare prosedyrer som gir mennesker reell trygghet.

Forsoning begynner ikke med erklæringer, men med handlinger som gjør det mulig å leve uten frykt.

For det tredje må det utarbeides en nasjonal plan for trygg, frivillig og verdig tilbakevending for afghanske flyktninger.

Planen må omfatte bolig, helsetjenester, utdanning, arbeid, dokumentasjon og beskyttelse av eiendomsrettigheter. Den må ha tydelig ansvarsfordeling, finansiering og realistiske tidsrammer.

Samarbeidet med internasjonale humanitære organisasjoner bør styrkes. Ingen må presses tilbake til forhold der deres liv eller grunnleggende rettigheter er truet.

For et menneske i eksil er hjemkomsten mer enn en reise over en grense. Den er muligheten til å gjenvinne tilhørighet, trygghet og verdighet.

For det fjerde må kompetanse, integritet og erfaring være avgjørende ved offentlige ansettelser.

Afghanistan trenger lærere, leger, ingeniører, administratorer og andre fagfolk som kan bidra til å gjenreise landet. Politisk eller ideologisk tilhørighet må ikke veie tyngre enn faglige kvalifikasjoner.

Kvalifiserte mennesker fra alle etniske grupper, regioner og samfunnslag må få rettferdige muligheter til å delta i forvaltningen.

Et land som har mistet så mye gjennom krig og utvandring, kan ikke fortsette å skyve sin egen kompetanse til side.

For det femte må det skapes rom for nasjonal dialog og fredelig politisk deltakelse.

Afghanistans ulike politiske, intellektuelle og sosiale miljøer må kunne fremme sine synspunkter uten frykt for forfølgelse. Retten til saklig kritikk og fredelig uenighet må respekteres.

Politiske motsetninger forsvinner ikke ved å bli undertrykt. De kan tvert imot utvikle seg til dypere mistillit og fremmedgjøring.

En stats styrke viser seg ikke bare i dens evne til å utøve myndighet, men også i dens vilje til å lytte, erkjenne feil og skape tillit.

For det sjette må økonomisk gjenreisning og arbeid til unge prioriteres.

Landbruk, industri, handel, infrastruktur og ansvarlige investeringer må utvikles gjennom konkrete, langsiktige tiltak.

Unge afghanere trenger utdanning, ferdigheter og muligheter til å skape seg et levebrød. Uten slike utsikter vil mange fortsatt være henvist til utvandring, fattigdom og usikkerhet.

Økonomisk utvikling er derfor ikke bare et spørsmål om velstand. Den er også en forutsetning for sosial stabilitet og nasjonal sikkerhet.

Disse seks oppgavene bør inngå i en samlet reformplan med tydelige mål, ansvarlige institusjoner og offentlig tilgjengelige vurderinger av fremdriften.

En regjerings varige styrke ligger ikke først og fremst i dens kontroll over befolkningen, men i befolkningens tillit til den.

Ansvaret deles av myndigheter, opposisjon og naboland

Ansvaret for Afghanistans fremtid hviler imidlertid ikke på myndighetene alene.

Tidligere militært personell og politiske motstandere har også et ansvar for å forfølge sine legitime mål gjennom fredelige virkemidler. De må avvise initiativer som kan trekke Afghanistan inn i nye stedfortrederkriger eller gjøre landets indre motsetninger til redskaper for fremmede makter.

Politisk uenighet er legitim. Å sette medborgeres liv og landets fremtid i fare for eksterne strategiske interesser er det ikke.

Tidligere soldater og sikkerhetsansatte har erfaringer og ferdigheter som Afghanistan trenger. Deres bekymringer må tas på alvor, deres sikkerhet ivaretas og deres kompetanse gis en plass i en fredelig gjenreisning.

Samtidig må Pakistan og Afghanistans øvrige naboland respektere landets suverenitet og avstå fra å utnytte interne motsetninger. Sikkerhetsspørsmål bør håndteres gjennom dokumentasjon, diplomati og samarbeid, ikke press eller indirekte innblanding.

Afghanske flyktningers rettigheter må beskyttes, og enhver tilbakevending må skje frivillig og under forsvarlige forhold.

Internasjonale aktører bør på sin side støtte utdanning, helse, økonomisk utvikling og humanitært arbeid uten å gjøre befolkningens grunnleggende behov til brikker i geopolitiske rivaliseringer.

Varig stabilitet forutsetter dermed ansvar på flere nivåer: myndigheter som skaper tillit, en opposisjon som velger fredelige løsninger, og naboland som respekterer Afghanistans rett til å bestemme over sin egen fremtid.

Fra politiske løfter til nasjonal tillit

Forsoning kan ikke vedtas gjennom en erklæring. Den må bygges gjennom rettferdighet, trygghet og reelle muligheter for deltakelse.

Derfor må reformene følges av klare tidsplaner, uavhengige kontrollordninger og tilgjengelige mekanismer for å behandle klager.

Nasjonal forsoning får først innhold når den merkes i menneskers hverdag: når barn kan gå på skole, familier kan leve trygt, fagfolk kan arbeide, og mennesker i eksil kan vende hjem uten frykt.

Afghanistans nåværende myndigheter har en historisk mulighet til å gjenopprette tilliten mellom staten og befolkningen. Det krever vilje til å møte legitime krav, beskytte grunnleggende rettigheter og åpne for bredere samfunnsdeltakelse.

Slike tiltak bør ikke utsettes. Jo lenger mistillit, fattigdom og utenforskap vedvarer, desto vanskeligere blir det å skape et stabilt samfunn.

Men forsoning forutsetter også en felles erkjennelse: Ingen politisk gruppering kan alene gjøre krav på å representere hele Afghanistan.

Fedrelandet er større enn enhver regjering

Regjeringer kommer og går. Politiske ledere trer frem og forsvinner. Allianser dannes og oppløses, mens stormaktenes interesser stadig skifter.

Afghanistan består.

Det er dette skillet mellom det varige fedrelandet og den midlertidige politiske makten som må danne grunnlaget for en ny nasjonal bevissthet.

Å være uenig med en regjering er en rettighet. Å ødelegge sitt eget land er ikke en legitim følge av denne retten. Samtidig gir ikke maktutøvelse noen regjering rett til å overse befolkningens verdighet og berettigede krav.

Fedrelandet kan i denne sammenhengen forstås som en mor.

Når en mor er såret, helbreder ikke barna henne ved å ødelegge hjemmet eller vende seg mot hverandre. De forsøker å lege sårene gjennom omsorg, klokskap og felles ansvar.

Slik bør også Afghanistans fremtid forstås.

Landets største historiske seier vil ikke være at én politisk gruppering beseirer en annen. Den vil være at afghanere, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, finner viljen til å sette landets fred, selvstendighet og gjenreisning over egne maktambisjoner.

Et fedreland er ikke en regjerings eiendom, en politisk bevegelses arv eller én generasjons privilegium. Det er en arv fra dem som levde før oss, et ansvar for dem som lever nå, og en rettighet for dem som kommer etter oss.

Historien vil ikke først og fremst bedømme Afghanistans ledere etter hvor lenge de beholdt makten, men etter hvilke liv de beskyttet, hvilken urett de forhindret, og hvilke muligheter de skapte.

Hvert menneske som drives i eksil, etterlater et tomrom. Hver jente som nektes utdanning, representerer et tap for hele samfunnet. Hvert liv som går tapt i en unødvendig krig, er et nytt sår i nasjonens felles historie.

Oppgaven er derfor ikke å åpne nye sår, men å lege dem.

La de fordrevne få en trygg vei hjem. La jenter og kvinner få lære og arbeide. La kompetanse og integritet veie tyngre enn politisk tilhørighet. La uenighet møtes med dialog, og la alle afghanere få muligheten til å leve med verdighet.

Fremfor alt må ingen politisk seier søkes på bekostning av landets fremtid.

For en seier vunnet gjennom blodet til ett av en mors barn kan aldri være en virkelig seier for moren som ga liv til dem begge.

Afghanistan er alle afghaneres felles hjem og siste hvilested. La oss gjenreise landets verdighet, bygge opp det som er ødelagt, og skape en fremtid der neste generasjon arver fred fremfor nye konflikter.