Fem år etter Taliban grep makten

Et system uten ansvarlighet

I skyggen av Talibans femårige styre i Afghanistan har det oppstått en politisk og sosial atmosfære der makten er monopolisert av en begrenset gruppe mennesker, snarere enn å bygge på folkets vilje. Taliban anser seg selv som de mest verdige til makt og aksepterer ikke motstand mot sin posisjon. Hver avgjørelse presenteres i «islams» navn, og rommet for folk til å stille spørsmål, kritisere og motsette seg blir stadig smalere.

I løpet av denne perioden har innblandingen i samfunnslivet økt kraftig. Det er lagt alvorlig press på folks personlige liv, klær, utseende og daglige valg. Individuell frihet er erstattet av tvungne tolkninger og begrensede standarder, og private aspekter av folks liv er kommet under direkte statlig kontroll.

Kvinnene betaler den høyeste prisen

Den største innvirkningen har vært på kvinners og jenters liv. Jenter er utestengt fra skoler og universiteter, og kvinners deltakelse i arbeidsstyrken er sterkt begrenset. Dette eliminerer ikke bare muligheter for utdanning og utvikling det ekskluderer halvparten av samfunnet fra aktiv deltakelse, med direkte konsekvenser for hele landets fremtid.

Tallene bekrefter bildet. Taliban har siden maktovertakelsen utstedt 264 dekreter som omhandler menneskerettigheter 166 av dem retter seg spesifikt mot kvinner og jenter. Nesten 20 millioner kvinner og jenter lever nå i et system laget for å viske dem ut av det offentlige liv.

FN-organet UN Women har i forbindelse med femårsmarkeringen registrert over hundre vedtak og direktiver som begrenser kvinners og jenters rettigheter, og beskriver situasjonen som stadig forverret det siste året særlig innen utdanning, helse, arbeid og bevegelsesfrihet. FN omtaler situasjonen som «kjønnsapartheid»: ingen andre land i moderne tid har fjernet rettighetene til halve befolkningen i et slikt omfang.

Konsekvensene er konkrete og målbare: nesten 30 prosent av afghanske jenter begynner aldri på barneskolen, og 78 prosent av unge kvinner er verken i utdanning, arbeid eller opplæring. For jentene stopper skolegangen etter sjette klasse.

Fengsling av menneskerettighetsforsvarere

Femårsmarkeringen har også blitt preget av nye pågripelser. Rett før 15. august-jubileet meldte Human Rights Watch at seks ansatte i den afghanske organisasjonen Women and Children Legal Research Foundation fortsatt var savnet, etter at Taliban pågrep dem i midten av juli. Familiene har ikke fått vite hvor de ansatte befinner seg, hvordan de har det, eller hva de eventuelt er anklaget for.

Under Talibans styre har afghanske kvinnelige demonstranter blitt et viktig symbol på motstand. De har gått ut i gatene i Kabul, Herat, Bamiyan og andre provinser for å kreve sine rettigheter og er blitt møtt med vold, mishandling, trusler og vilkårlige pågripelser fra myndighetene.

En sentralisert og lukket beslutningsprosess

Beslutningsprosessen i Afghanistan er blitt svært sentralisert. Avgjørelser om viktige og til og med daglige saker tas av en svært begrenset krets. Praktiske kanaler for offentlig opinion, konsultasjon og deltakelse er svekket eller fjernet, og stemmene til ulike deler av samfunnet holdes langt unna beslutningssentrene.

Men islam er ikke bare navnet på makt islam er også en religion for rettferdighet, tillit, konsultasjon, menneskelig verdighet, ansvar og ansvarlighet. Ingen hersker har rett til å erklære enhver avgjørelse hevet over tvil i religionens navn, og å stemple dissens som et standpunkt mot religionen selv. Å bruke hellige religiøse begreper for å rettferdiggjøre politisk makt er uforenlig med ånden i islamsk rettferdighet.

Hvem er regjeringen egentlig til for?

Fem års erfaring har gjort spørsmålet enda mer presserende: er regjeringen til for folket, eller for den herskende klassen? Regjering og autoritet er en tillit fra folket ikke privat eiendom. Maktens sanne verdi vises når rettferdighet finnes, loven gjelder likt for alle, tjenestemenn er ansvarlige, og folket har innflytelse over sin egen fremtid.

Et system som begrenser folkets rett til å stille spørsmål, som ikke tåler kritikk, som mangler en klar folkelig vei til maktoverføring og legitimitet, som blander seg dypt inn i privatlivet, øker presset basert på utseende og individuelle valg, begrenser kvinners og jenters rett til utdanning og arbeid, og som gjør enhver avgjørelse endelig i navnet til en snever tolkning svekker forholdet mellom regjering og folk. Folkets taushet betyr ikke samtykke. Taushet er ofte et resultat av frykt, mistillit og mangel på reelle valg.

Ikke én gruppes eiendom

Afghanistan er ikke én nasjons, én ideologis, én gruppes eller én skoles eiendom. Det er det felles hjemmet til alle afghanere et land av kvinner og menn, unge og eldre, av forskjellige etnisiteter, språk, regioner og intellektuelle perspektiver. Ingen gruppe kan påtvinge hele befolkningen sin politiske tolkning og deretter hevde den som en ubestridelig sannhet i religionens navn.

Fra et islamsk rettferdighetsperspektiv er makt et ansvar, ikke et privilegium. Lederskap er en tillit, ikke en personlig overtakelse. Og folkets rettigheter er ikke tjenester regjeringen yter av godvilje de er rettigheter. Historien har vist gang på gang at undertrykkelse ikke garanterer noe systems overlevelse. En regjering kan tolerere uenighet; det den ikke kan videreføre i det uendelige, er undertrykkelse.

Afghanistans fremtid må ikke bygges på frykt, taushet, maktmonopol, innblanding i privatlivet og begrensninger på kvinners og jenters rettigheter men på rettferdighet, lov, ansvarlighet, folkelig legitimitet, nasjonal enhet og verdigheten til alle borgere.

For det virkelige spørsmålet er ikke «hvem har skjegget?» det virkelige spørsmålet er: **hvem har rett til makt, og overfor hvem skal man være ansvarlig?**

Svaret er klart: makt er en tillit fra folket, og ingen mullah, Taliban, emir eller gruppe er hevet over ansvarlighet.

Verden så bort og ser fortsatt bort

Freden er kommet til Afghanistan. Men krigen mot kvinner fortsetter.

Det er fem år siden Taliban tok kontroll over Afghanistan. Fem år siden verden ikke orket mer. Det er også fem år siden den afghanske presidenten rømte landet en president som forlot sitt eget folk for å beskytte seg selv. Han var heller ikke den eneste som sviktet. Vestlige diplomater hastet ut av landet. Alle vi som hadde gjort det til politisk valuta å snakke om demokrati, menneskerettigheter og kvinners rettigheter, forsvant også.

Frykten og panikken var til å ta og føle på den gangen. Mange afghanere fryktet et blodbad. Andre fryktet hverdagen under Taliban de visste hva de snakket om, for de hadde levd under regimet før.

Landet endte verken i blodbad eller ny borgerkrig. For første gang på flere tiår stilnet bombene og krigshandlingene. Okkupantene pakket ned våpnene og reiste hjem. Selvmordsbombere fant seg til rette i nye omgivelser. Kalasjnikovene ble byttet ut med laptoper. Nå skulle landet styres.

Det som fulgte, var krigen mot kvinnene. De som fryktet hverdagen under Taliban, fikk rett. Den korte sjarmoffensiven de første ukene og månedene etter maktovertakelsen varte ikke lenge. Løftene om at Taliban hadde endret seg, og at kvinner hadde en naturlig plass i samfunnet, viste seg å være nettopp det: løfter.

Først stengte ungdomsskolene for jenter. Deretter videregående skoler. Så nådde utdanningsforbudet universitetene. Millioner av afghanske jenter og unge kvinner har blitt Talibans nye skyteskiver. I tjue år kjempet den ultrakonservative og militante bevegelsen mot en ytre fiende. Nå har de gjort landets jenter og kvinner til sin nye fiende.

Motstanden lever i det skjulte

I fem år har afghanske jenter og kvinner mobilisert. De har trosset forbudene og startet hemmelige skoler. Stuer og soverom er gjort om til klasserom. Eldre jenter underviser de yngre. WhatsApp og Instagram har blitt plattformer for digital læring. Der internettilgangen er begrenset, deles det ut radioapparater.

Men alle vet at dette i beste fall bidrar til å tette noen av kunnskapshullene denne typen læring er midlertidig og sårbar. Det disse jentene trenger, er at det internasjonale samfunnet faktisk mener det de sier: at utdanning er en grunnleggende menneskerettighet, for alle, overalt.

Situasjonen forverres også av at bistanden til Afghanistan har falt kraftig de siste årene, samtidig som humanitære organisasjoner rapporterer om stadig strengere restriksjoner på kvinnelige hjelpearbeidere noe som gjør det enda vanskeligere å nå frem til kvinner og barn som trenger nødhjelp.

Kilder:
– dawatmedia24.com / af.dawatmedia24.com afghansk diaspora-medie (Norge), løpende dekning av politisk og sosial utvikling i Afghanistan
– Human Rights Watch, «Afghanistan: Fem år med Taliban-styre» (august 2026)
– UN Women oversikt over kjønnsdiskriminerende dekreter
– FNs vurdering av situasjonen som «kjønnsapartheid»
– VG, «Afghanistan fem år etter Taliban-overtak: Har glemt løftene sine» (august 2026)
– Utrop, «Taliban slo verdens mektigste land fem år senere ser vi konsekvensene»

Pakistan’s Strategic Miscalculation: The Futility of Military Coercion in Afghanistan

Our Pashto-Dari Website

  Donate Here